HILDES SANG

Kari Ivelands sang til hennes kjære venn, Hilde Heltberg som gikk bort 4. September 2011

Livet tar slutt. 
Som regel er tankene mine rundt dette faktumet en teoretisk, filosofisk øvelse hvor jeg stiller meg selv spørsmål om tro og tvil og liv, eller fravær av liv, etter døden. Når en som står meg veldig nær, i vennskap og også i alder, lever sine siste dager, merker jeg at spørsmålene er annerledes. Mitt eget liv og min egen død, blir veldig virkelig.

Jeg fikk følge Hilde et stykke på vei i livet. Vi møttes som korister en gang på 80 tallet og mange år senere traff vi hverandre i et studio hvor jeg hadde fått låne en skrivepult. Hilde skulle skrive til en ny plate etter ”Konger og lus”, men strittet i mot. Som hun alltid gjorde. Hun ville ikke være ”bare artist”. Hun hadde så mye annet å gjøre, men hvis jeg hadde noen tekster ville hun gjerne lage melodier. 

Og sånn ble det.

Mange låter, plater, film, konserter, bilturer og samtaler senere, blir Hilde syk. Hun innser at hun snart skal dø og vi som er glad i henne strever med å akseptere at vi snart skal miste.

Møtene med Hilde den siste uken, som et menneske forsonet med vissheten om at livet snart er over, kan best beskrives som rene sjelemøter. 
Forfengelighet, politisk korrekthet, meninger og prestasjonskrav, har ingen betydning lenger. Alt jeg tror er viktig er plutselig totalt uvesentlig. 

Det er brutalt, smertefullt og uendelig vakkert.

Det var Hilde som møtte meg da jeg var hos henne. Den hun var og fortsatt er i hukommelsen.

I dagene som fulgte dukket det opp en melodi. Så noen ord, og etter hvert ble det en hel sang. 

Det ble sangen jeg sang i bisettelsen. Til Hilde. Til livet.

Kari Iveland, november 2011

LYRICS